Intervju med Ingvild Almås, Nils Klim-prisvinner 2013

Du er en ung forsker med en omfattende bibliografi. Hvilket tema innen forskningen din ser du på som viktigst?

Der er to tema som jeg ser på som viktige og der jeg føler at mine bidrag er av betydning. For det første har jeg forsket på globalulikhet og fattigdom, hvor jeg har fokusert på spørsmålet om hvordan man skal sammenligne inntekter over landegrenser og hvilke feil man gjør i de tradisjonelle metodene som benyttes av for eksempel Verdensbanken og FN. Jeg har foreslått en tilnærming som er basert på observerte valg gjort av individer og husholdninger, og jeg finner at de tradisjonelle metodene som bygger på mer aggregerte tall innehar store feil, særlig for fattige land. Jo mer fattig et land er, jo mer ser det ut til at de tradisjonelle metodene overvurderer landets inntekt. Altså identifiserer jeg en systematisk effekt som fører til at global ulikhet er undervurdert av for eksempel Verdensbankens og FNs målinger.

For det andre har jeg jobbet med normative spørsmålknyttet til inntektsulikhet. Dette arbeidet har jeg gjort sammen med forskere i The Choice Lab på NHH. Det vi har jobbet med der er spørsmål som ligger i grenseland mellom økonomi og filosofi, men som også er av fundamental betydning for økonomisk politikk, for eksempel: «Hvilke ulikheter oppfatter folk som rettferdige?», «Hva former våre oppfatninger om rettferdighet? og «Hvor rettferdig er den norske inntektsfordelingen?». I denne forskningen finner vi blant annet at folks rettferdighetsoppfatninger endrer seg dramatisk i ungdomsårene, hvor den utviklingen speiler de institusjonelle endringene ungdommene opplever. Et annet viktig poeng i denne delen av min forskning har vært at det er et skille mellom inntektsulikhet og urettferdighet, og vi har vist at selv om inntektsulikheten i Norge har gått svakt ned i de siste tiårene, ser det ut til at vi har bevegd oss mot et mer urettferdig samfunn.

Hovedfokuset mitt er på inntektsulikhet og riktig forståelse og måling av denne. Jeg jobber langs to dimensjoner. Den første dimensjonener å identifisere og måle global ulikhet og fattigdom. Dette gjør jeg ved å identifisere faktisk inntekt gjennom observert adferd for individer og husholdninger. Her bruker jeg blant annet sammensetning av kaloriinntak, budsjettandeler for mat, samt selvrapportert fattigdom til å identifisere og verifisere resultater.

Hvordan vil du definere ditt nåværende intellektuelle prosjekt?

For å finne ut hva som har skjedd med global ulikhet de siste årene, er det helt avgjørende å finne et godt mål av inntekten til innbyggerne i Kina og India. Videre er substansiell fattigdomsreduksjon i disse landene nødvendig for å nå milleniumsmålet om fattigdomsreduksjon. Disse landene har vært et hovedfokus for min forskning, hvor mine foreløpige resultater viser at vi ser ut til å overvurdere det generelle inntektsnivået i Kina og fattigdomsreduksjonen i både Kina og India. Verdensbanken skrev ned inntekten til Kina med 40 prosent i 2007,men mine resultater fra artikkelen «International Income Inequality: Measuring PPP bias by etimating Engel curves for food» antyder at inntekten er enda lavere. Arbeidermed medforfatterne Johnsen (UiS), Kjelsrud (UiO) og Somanathan (Dehli School of Economics) tyder videre på at fattigdommen er større i både Kina og India enn detoffisielle tall tyder på.

Jeg arbeider også med metodeutvikling i forbindelsemed måling av global ulikhet. Sammen med medforfatter Sørensen (NHH) har jeg utviklet en målemetode som tar hensyn til at folk på ulike inntektsnivå konsumererulike varekombinasjoner. For eksempel er det slik at fattige husholdninger bruker en større andel av inntekten sin på mat enn rikere husholdninger gjør. Jeg jobber også videre med metodeutvikling for måling av global ulikhet sammen med medforfattere blant annet ved Oxford, Minnesota og Cambridge.

Den andre dimensjonen av min forskning er mer mikrobasert og fokuserer på inntektsulikheter generelt, og mellom menn og kvinner spesielt. The Choice Lab ved NHH har gjennomført førstedelen av et stort forskningsprosjekt der vi hadde norske 15-åringer inne og kartla deres konkurransevilje ogrisikovilje i en økonomisk situasjon. Vi kartla også deres tålmodighet, tidsbruk, personlighet samt raushet og syn på rettferdighet. Et hovedfokus for dette prosjektet er å studere hvordan disse individuelle karakteristika er assosiert med karrierevalgene de gjør senere i livet. Dette arbeidet samt arbeid knyttet til mer normative aspekter ved inntektsulikhet og rettferdighet gjøres sammen med blant annet Choice lab forskerne Cappelen, Salvanes, Sørensen og Tungodden. Jeg jobber også sammen med forskere ved Bristol, BI og Universitetet i Oslo på prosjekter knyttet til inntektsulikhet mellom menn og kvinner.

Hvilken rolle mener du samfunnsvitenskap bør ha i det 21. århundre?

For å gjøre gode valg for samfunnet, det være seg reformer i norsk skole, utforming av det norske skattesystemet, eller design av overføringer for eksempel fra Verdensbanken til fattige land eller innenfor EU, må valgene være basert på kunnskap om faktiske forhold. For å kunne innføre en ny reform, for eksempel i norsk skole, må effektene av tidligere reformer kartlegges og vi må ha kunnskap på bordet om hva som skaper forskjeller i skolen og senere i livet, men også kunnskap om hva som skaper gode prestasjoner. Samfunnsvitenskapen har en viktig rolle som bidragsyter til denne debatten, spesielt ved at vi kan identifisere og kvantifisere kausale sammenhenger som kan informere politikere og andre beslutningstakere. I et rikt land som Norge, har vi råd til å skape gode fellesskapsløsninger, og vi bør derfor også ha råd til å finansiere forskning som kan gjøre oss i stand til å iverksette disse. Bygget på kunnskap, kan politikerne og det demokratiske Norge velge effektive og rettferdige løsninger.

Hva er ditt syn på forskningspriser som Nils Klim-prisen?

Prisen er en stor inspirasjon for meg. Jeg tror slike priser er viktig generelt, men jeg tror at det å motivere unge forskere er spesielt viktig. Forskning føles ofte som hardt arbeid og man må bryne seg mot andre kritiske forskere som må til for at forskningen skal være av høy kvalitet. Vi sitter også en del alene og må til tider kjempe for å få midler til prosjektene våre. Da er det fint å få en anerkjennelse på at det man har gjort så langt, holder mål.