Om Julia Kristeva

Av Kjersti Bale

På 1960-tallet virket Paris som en magnet på Europas intellektuelle, ikke minst på grunn av de mange fremragende forskerne innen humanistiske fag som holdt til der. Julia Kristeva kom dit som 25 år gammel doktorgradsstipendiat fra Bulgaria. Snart var hun en del av de mest prestisjefylte kretser, som den rundt tidsskriftet Tel Quel, der hun umiddelbart ble møtt med stor respekt. Dette hadde selvsagt med hennes uvanlige begavelse å gjøre, men kom også av at hun med sin østeuropeiske bakgrunn var fortrolig med nyskapende forskning som til da ikke var kjent i Vesten. Et viktig aspekt ved denne var oppfatningen av alt språk som grunnleggende dialogisk. Den går som en rød tråd gjennom Kristevas egen forskning, som spenner over et mangfold av disipliner, fra lingvistikk, litteraturvitenskap, filosofi og psykoanalyse til antropologi - gjerne i forening. Som tenker utmerker Kristeva seg ved i høy grad å være en kritiker av vedtatte sannheter. Dette har gjort arbeidene hennes svært innflytelsesrike innenfor en rekke fagområder.

Kristevas gjennombrudd kom med doktoravhandlingen La Révolution du langage poétique (Revolusjonen i det poetiske språket) fra 1974. Et utgangspunkt her er at når vi taler eller skriver, benytter vi oss av språklige konvensjoner. Enten vi vil det eller ei, fungerer språket som en mosaikk av transformerte sitater, eller intertekstuelt, som Kristeva kaller det. Slik er språket uvegerlig dialogisk, et resultat av samvirket mellom den enkelte og omgivelsene. Språket er imidlertid dialogisk også på en annen måte ifølge Kristeva. Hun betrakter betydningsprosessen som et samvirke mellom hva hun kaller symbolske og semiotiske prosesser. For som talende og skrivende er vi kroppslige vesener, og kroppens drifter og energier (det semiotiske) øver et press mot den konvensjonelle meningen (det symbolske). Stamming, pauser, setningsmelodi, rytme, lakuner er resultater av dette presset. I enkelte typer språkbruk er slike spor fraværende, i andre truer de med å bryte ned all mening. Dette gjelder særlig avantgardistisk poesi, og slik litteratur var det Kristeva gjorde til undersøkelsesobjekt i sin doktoravhandling. I denne meningsnedbrytende litteraturen så hun en politisk, for ikke å si revolusjonær effekt; derav avhandlingens tittel.

Etter doktoravhandlingen utdannet Kristeva seg til psykoanalytiker, som et ledd i den videre undersøkelsen av det betydningsproduserende subjektet. I løpet av 1980-tallet kom tre bøker som fra hver sin kant utforsket de mest primitive lag av subjektet og deres virkninger i ulike språklige registre. I 1980 kom Pouvoirs de l'horreur (Avskyens krefter). Der tar hun for seg vår opplevelse av det avskyelige eller motbydelige, og studerer det dels antropologisk, dels litterært, blant annet i forhold til antisemittiske tekster. I 1983 kom Histoires d'amour (Kjærlighetshistorier). Den er en undersøkelse av en helt annen grunnleggende impuls: idealisering. Kjærlighet blir en samlebetegne lse for den tilknytning til andre som er helt nødvendig for oss, ikke minst for å kunne utvikle språk." Det finnes ingen skrift som ikke er forelsket", er kanskje et av Kristevas hyppigst refererte utsagn. Som tredje bind i denne "trilogien" kom Soleil noir (Svart sol); det eneste av de tre som er blitt oversatt til norsk. Her undersøker hun svartsinnets virkemåter i alle dets avskygninger. Den andre halvparten av sitatet ovenfor er: "og det finnes ingen forestillingsevne som ikke åpent eller i hemmelighet er melankolsk".

Det er karakteristisk for Kristevas tilnærming at hun reintroduserer dobbeltheten i den kulturhistoriske vurderingen av depresjonen - som både galskap og genialitet - der Freud utelukkende hadde vært opptatt av det sykelige ved den.

Året etter Soleil noir kom essayet Étrangers à nous-mêmes (Fremmede for oss selv). Det bekrefter Kristevas evne til hele tiden å bevege seg videre, men uten å gi slipp på gamle innsikter. Boka er en historisk gjennomgang av den fremmedes skjebne i vår europeiske sivilisasjon. Den munner ut i en etikk som er et svar på det 21. århundrets store spørsmål: Hvordan leve med dem som er annerledes enn oss, uten å avvise dem eller absorbere deres egenart i vår egen, hvis vi ikke vedkjenner oss det fremmede i oss selv?

Kristevas senere arbeider har særlig dreid seg om kvinnelige forfattere og intellektuelle. Sett fra et fransk ståsted er hun imidlertid ikke feminist. Like fullt er det ingen tvil om at hun med sin vedvarende interesse for kvinnelighet, moderlighet og marginalisering har levert viktige og vektige bidrag til feministisk orientert forskning.