Holbergprisens intervju med Natalie Zemon Davis

Natalie Zemon Davis
Natalie Zemon Davis is Holberg International Memorial Prize 2010 laureate. Photo: John Carvalho

-Du har en omfattende bibliografi på CVen din og har vært innom mange forskjellige områder. Hvilke tema synes du har vært viktigst?

- Gjennom årene har mine historiske studier beveget seg fra tidligmoderne Frankrike og Vest Europa til Nord Afrika og Karibien, tematisk har det gått fra sosial og religiøs konflikt til gaveutveksling, historiefortelling og festivitas. Gjennomgående har jeg spesielt vært opptatt av de arbeidendes historie – håndverkere, bønder og nå sist slaver - historien om kvinner og menn. Jeg har prøvd å gjenskape deres stemmer og syn på verden; Ikke bare se på dem som offer for undertrykkelse, men som handlende individer som finner måter å overleve på, som improviserer og som yter motstand. Jeg har prøvd å skrive en desentralisert historie, hvor det som skjer i en kvinnes verksted eller i hytten til en landsbybeboer eller ved en trykkeripresse er like viktig som beslutninger tatt ved kongens bord eller i samlinger ved teologiske fakultet. Jeg har prøvd å skrive en pluralistisk historie hvor fattige er tilstede sammen med rike, hvor jøder og muslimer er sammen med katolikker, protestanter og andre kristne. I særdeleshet har jeg prøvd å skrive håpets historie hvor fortidens variasjoner fascinerer oss og antyder muligheter for fremtiden på tross av tragedier og blodsutgytelse.

-Hva er du opptatt av i dag?

- I dag er jeg spesielt opptatt av former for kulturell utveksling og blanding på tvers av klasse, religion og etnisitet. Dette er delvis en reaksjon på påstander som en del grupper har kommet med de siste årene om rene, klar avgrensede identiteter. Jeg vil forstå mellommennesklige relasjoner ikke bare i form av motsetninger, som dominans og motstand, men også i form av utveksling og sammensetninger. Min bok Gift in Sixteenth-Century France (2000) så på hvordan gaver etablerte forbindelser og brakte fortellinger på tvers av en rekke grenser. For ikke så lenge siden publiserte jeg en bok om en 1600-talls muslimsk diplomat ved navn Hasan al-Wazzan, i Europa bedre kjent som “Leo Africanus”. Etter å ha blitt tatt til fange av kristne sjørøvere levde han en stund i Italia som omvendt kristen, mens han skrev en fantastisk balansert bok om Afrika, arabisk kultur og islam. Denne boken og livet hans er flotte eksempler på kulturelle krysninger. Jeg har også tenkt på forskjellige måter å fortelle om fortiden på. Når vi historikere skriver har vi profesjonelle regler om bevis og markering av validitet. Men hvilke konvensjoner er best å følge når man arbeider med en film, slik jeg gjorde for flere år siden når jeg var historisk konsulent for en fransk film, The Return of Martin Guerre? Og hva med når en historisk avhandling gjøres om til teaterstykke, slik som nå er i ferd med å skje med min bok om al-Wazzan?

- Hvordan vil du definere ditt nåværende intellektuelle prosjekt?

- Jeg holder på med min interesse for kulturelle utvekslinger og krysninger i slavetiden i den nederlandske kolonien Surinam. På midten av 1800-tallet arbeidet omtrent 50 000 mennesker med afrikansk opprinnelse på sukker- og kaffeplantasjene til et tusentalls europeiske nybyggere. Jeg følger skjebnen til to familier. Den ene er en slavefamilie på en kristen plantasje. Disse følger jeg over fire generasjoner, fra den afrikanskfødte bestefaren, via hans datter og datterdatter til hans frigjorte oldebarn. Jeg studerer de forskjellige relasjonene de har til europeerne, spesielt kvinnene som fikk barn med europeere. Den andre familien er et dynasti av portugisiske jøder og en av de viktigste nybyggerfamiliene i kolonien. Her ser jeg på det forholdet de hadde til sine slaver og til de kristne europeerne som de delte politisk og intellektuelt liv med. Et samvær som ikke alltid var fritt for antisemittisme. Begge historiene er fylt med usikkerhet, ambivalens og med trussel om vold. Men jeg finner også former for utveksling som i det lange løp bidrar til historien om menneskelig likhet.

Hvilken rolle eller funksjon mener du samfunnsvitenskapen bør ha i det 21. århundret?

- Jeg vil svare både for humaniora og samfunnsvitenskapene siden mitt eget felt, historie, faller inn under begge. Jeg tror de kan spille en sentral rolle i å definere de store utfordringene menneskeheten står overfor, gi oss måter å forstå og visualisere disse problemene på, samt foreslå handlingsmåter og institusjoner som kan hjelpe oss med å møte disse utfordringene. To utfordringer peker seg ut i vår globaliserte og krigsherjede tidlige 21-århundre. For det første å finne felles grunn og sosial fleksibilitet som tillater mennesker med ulike bakgrunner, skikker og trosforestillinger å leve sammen i fred, rettferdighet og gjensidig respekt. For det andre, finne måter å omfordele makt og ressurser, og utvikle livsmønstre slik at vi beskytter planeten vår og deler dens verdifulle frukter. For å bidra i retning av en forståelse for disse utfordringene, må humaniora og samfunnsvitenskapene arbeide på tvers av disipliner og være åpen for endringsimpulser fra forskere fra hele kloden. Men la oss ikke glemme viktigheten av intellektuell og visuell begeistring. Humaniora og samfunnsvitenskapene kan øke vår forståelse og gi føde til vår sans for undring og fantasi. Dette er essensielt for den menneskelige tilværelse i de beste og dårligste tider.

- Vet du noe om hva som foregår innen samfunnsvitenskapelig forskning i Skandinavia?

Det gjør jeg absolutt. Allerede før jeg deltok på den internasjonale kongressen for historieforskning i Moskva i 1970 hadde jeg hørt om de viktige bidragene fra Stein Rokkan. Ikke lenge etter lærte jeg om den innovative forskningen til Birgitta Oden i svensk sosialhistorie. Deretter har jeg vært meget imponert av pionerarbeidet som har vært gjort innen kvinne- og kjønnshistorie, med blant annet Ida Blom ved Universitetet i Bergen og Eva Österberg ved Lunds Universitet som ledende både i Skandinavia og ellers. Ved den internasjonale kongressen for historieforskning i Oslo i 2000 ble en forskningsoversikt over kvinner i økonomisk- og sosialhistorie i Norden sirkulert til delegatene med beskrivelse av en mengde ny forskning. I mellomtiden hadde jeg hørt mye om studieprogrammet i Afrikaforskning ved Universitetet i Tromsø, om etnografi og folklorestudiene i København, og om det spennende programmet i kulturell historie ved Universitetet i Turku. Ved Universitetet i Helsinki har jeg og Matti Peltonen sammenlignet notater i mikrohistorie, et emne han har skrevet om med stor innsikt. I senere år har jeg møtt doktorgradsstudenter fra hele Skandinavia og avhandlingene er løfterike for fremtiden. Jeg håper vi i de neste årene også vil se ny forskning om koloni-prosjektene til de Skandinaviske landene.

- Hva mener du om internasjonale forskningspriser som Holbergprisen?

Jeg er selvfølgelig meget entusiastisk og beæret over å bli tildelt Holbergs internasjonale minnepris og å bli inkludert i en liste av så distingverte og kreative - forskere. Forskere hvis arbeider jeg har beundret og lært mye av. Hver prisvinner bærer i seg selv det de har lært av andre og av sine samtaler med likesinnede. Vi står for mer enn bare oss selv, og kan finne måter å dele æren og utrykke takknemlighet på. Mer generelt er slike priser symboler på at samfunnsvitenskapene og humaniora er like viktige for menneskelig velvære som teknologi- og naturvitenskapene.