Om Jürgen Habermas

Av Kaarlo Tuori

Habermas er den fremste representanten for Frankfurterskolens kritiske teori i andre generasjon. Hans bakgrunn i kritisk teori forklarer særlig ett av hovedtemaene som holder sammen hans omfangsrike verk: utarbeidelsen, begrunnelsen og anvendelsen av en kritisk målestokk for vurdering av det moderne samfunn. Perspektivet fra den kritiske teori har også gitt retning til hans mer filosofisk orienterte arbeid. Det følger opp programmet om rasjonelt å rekonstruere forutsetningene for menneskelig kommunikasjon og handling, og rasjonalitetsbegrepet spiller en framtredende rolle.

I sin habilitasjonsavhandling, Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962), kritiserte Habermas det moderne samfunn for ikke å innfri de forventninger det hadde skapt gjennom ideene om en liberal eller borgerlig offentlig sfære og rettsstaten (Rechtsstaat) . Hans analyse konkluderer pessimistisk med at ideene om den liberale offentlige sfære, en allmenn rett og den borgerlige rettsstaten hadde mistet sitt sosiale grunnlag. Habermas' "lingvistiske vending", som kan dateres til slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, førte til at det normative kriteriet ble gjort universelt, det ble frikoplet fra strukturene i det moderne samfunn. Den ideelle talesituasjon, som ifølge Habermas forventes i all menneskelig språklig kommunikasjon og som har sitt antropologiske grunnlag i menneskets kommunikative evne, kunne lett tolkes som en universelt gyldig norm for samfunnskritikk, og også som begrunnelse og modell for et samfunn basert på frihet og likhet.

Habermas forkastet imidlertid snart ideen om at den ideelle talesituasjon var å forstå som en definisjon av det endelige målet for sosial frigjøring. Av sin samtalepartner Niklas Luhmann hadde han lært at sosial utvikling var uttrykk for en konstant vekst i samfunnets systemiske kompleksitet. Den gjennomsiktighet som den ideelle talesituasjonen, forstått som et altomspennende organisatorisk prinsipp for samfunnet, ville kreve, kunne derfor ikke fungere som den kritiske målestokk i samfunnsteori.

I sin Theorie des kommunikativen Handelns (1981), introduserte Habermas det samfunnsteoretiske skillet mellom livsverden (Lebenswelt) og System. Han baserte skillet på en differensiering av sosial handling i kommunikativ og strategisk handling, og på en tilsvarende differensiering av samfunnets sosiale og systemiske integrasjon. Habermas' diagnose av problemene som rir dagens samfunn, er kjent som tesen om kolonisering av livsverdenen. Faren består i at systemiske mekanismer invaderer livsverdenen - at penger og forvaltningsmakt erstatter gjensidig solidaritet og språklig formidlet forståelse som integrerende mekanismer i livsverdenen.

Theorie des kommunikativen Handelns kunne ikke gi et overbevisende svar på det avgjørende spørsmål om hvordan livsverdenen kan beskytte seg mot Systemets imperialisme, hvordan trusselen om kolonisering av livsverdenen kan avverges. Habermas uttrykte tiltro til motstandskraften i livsverdenens strukturer, som kontinuerlig reproduseres gjennom kommunikativ handling. For å underbygge sin optimisme viste han blant annet til erfaring med de nye sosiale bevegelsene. Hvordan det potensiale som ligger implisitt i livsverdenens strukturer kan kanaliseres til en kraft som fungerer som en motvekt til Systemet, forble imidlertid et åpent spørsmål.

Etter Theorie des kommunikativen Handelns rettet Habermas oppmerksomheten mot moralsk og juridisk teori. Med Moralbewusstsein und Kommunikatives Handeln (1983) ga han et vesentlig bidrag til diskursetisk teori. Han innså også snart nødvendigheten av at redegjørelsen for det moderne samfunns moralske strukturer måtte suppleres med en rettsteoretisk tilnærming. De rettsteoretiske kapitlene i Faktizität und Geltung (1992) gir en diskursteoretisk framstilling av moderne rett og foreslår også en løsning på spørsmålet som var blitt stående åpent i Theorie des kommunikativen Handelns . Det blir en oppgave for retten - det vil si for demokratiske lovgivende prosedyrer og den kommunikative makten som skapes gjennom dem - å disiplinere Systemet. På en måte vender Faktizität und Geltung tilbake til temaene i Habermas' habilitasjonsavhandling. Den demokratiske Rechtsstaat er til for å avgrense utøvelsen av forvaltningsmakt, og dens grunnleggende prinsipper, sammen med grunnleggende menneskerettighetsprinsipper, gir den kritiske samfunnsteori normative målestokker til å vurdere det moderne samfunn. Innen politisk teori utviklet Faktizität und Geltung forestillingen om et deliberativt demokrati. I sine påfølgende arbeider har Habermas fokusert på det transnasjonale plan. Han er kommet med viktige bidrag til den pågående debatt om muligheter og former for transnasjonal konstitusjonalisme, en demokratisk rettsstat og deliberativt demokrati, samtidig som han også har fortsatt sine mer filosofiske undersøkelser. I tillegg til å være en eksepsjonelt allsidig og variert akademisk forfatter, er han også et fremragende eksempel på en moderne intellektuell som er seg bevisst sitt spesifikke ansvar i de offentlige samtaler som utgjør kjernen i det deliberative demokrati.