Rus

I tusenvis av år og i alle deler av vår verden har mennesker søkt rusvirkning fra ulike stoffer, for ulike formål. Der naturvitenskapen behandler den kjemiske virkningen av rusmidler, ønsker samfunnsvitenskapen blant annet å svare på hvorfor og hvordan mennesker ruser seg.

Rusmidler er ulike og har veldig forskjellige virkninger, men det er også mange fellestrekk ved rusmidler. De brukes fordi de har virkninger som på et gitt tidspunkt oppfattes som fordelaktige for den som bruker dem, selv om de samme rusmidlene også kan gi bivirkninger og problemer, som for eksempel avhengighet.

En av måtene rusmidler er ulike på, er hvilken legal status de har. I Norge er det kun alkohol og tobakk som er lovlige å bruke (over angitt aldersgrense), mens de andre rusmidlene er det vi kaller illegale, det vil si at det står i Norges lover at de er straffbare å både bruke, oppbevare og å selge. I noen land er bruk av cannabis avkriminalisert eller legalisert, mens andre rusmidler som for eksempel MDMA, kokain og amfetamin er illegale også i andre land. Den legale statusen har betydning for hvordan rusmidlene blir forstått, fordi det at noe er illegalt som oftest er forbundet med noe negativt.

Erving Goffman og forståelsen av stigma

For å forstå bruken av rusmidler, har forskere brukt ulike teoretiske tilnærminger. En sentral tilnærming har vært forståelse av stigma og identitet knyttet til bruk av rusmidler. I tillegg har for eksempel teorier om ritualer, status, symbolske grensedragninger og subkultur knyttet til rusmidler vært sentrale.

Stigmatisering betyr å merke, og er innenfor sosiologien navnet på prosessen at noen individer plasserer eller merker andre negativt, i en bestemt kategori der de blir oppfattet som mindreverdig. Stigmatisering av brukere av rusmidler vil si at man ser ned på dem på grunn av det de gjør. Den mest sentrale teoretikeren som har skrevet om stigmatisering, er sosiologen Erving Goffman (1963). I hans kjente bok «Stigma» er stigmatisering definert som en diskrediterende egenskap som diskvalifiserer personer fra full sosial aksept (Goffman 1963).

På rusfeltet har det vært diskutert hvorvidt bruk av illegale rusmidler er uttrykk for subkulturell identitet, eller om det har blitt normalisert, og kanskje mindre stigmatisert enn tidligere. Subkulturell identitet betyr at man knytter identiteten sin til en subkultur og kjennetegnene til denne spesifikke subkulturen (Gelder 2005). I ulike deler av verden er dette ulikt, og i noen land har man gått langt i å si at bruken av illegale rusmidler er normalisert (Duff 2020), mens det i andre land fremdeles er mer stigmatisert og i større grad uttrykk for subkulturelle verdier å bruke illegale rusmidler. Hvordan stigma og identitet (Jenkins 2014) blir oppfattet i tilknytning til ulike illegale rusmidler, har også variert over tid. I Norge har for eksempel de farmakologisk nokså like rusmidlene MDMA og ecstasy vært forbundet med ulike identiteter og ulik grad av stigma (Edland-Gryt, Sandberg og Pedersen 2017).

Rus som aktuelt tema i samfunnet

Både i Norge og i andre land er det stadig dagsaktuelle diskusjoner om hvilke rusmidler som bør være legale og illegale, og hvordan man skal behandle de som bruker rusmidler. Her i Norge har den såkalte «Rusreformen» vært mye diskutert (NOU 2019), og en såkalt ny «Forebygging- og behandlingsreform» er under politisk utarbeidelse i 2023. Hvordan denne utviklingen går er knyttet til politiske prosesser og verdispørsmål knyttet til bruk av rusmidler.

Utfordringene knyttet til problematisk rusmiddelbruk påvirker mange, og ikke bare de som bruker rusmidlene, men omgivelsene og særlig pårørende til dem som får problemer knyttet til rusmiddelbruken. For å kunne forebygge problemer, er det viktig å forstå motivene for å bruke ulike typer rusmidler. 

Forskningsetiske vurderinger i forskning på rus

For å forstå mer av bruken av rusmidler er ulike metodiske tilnærminger viktige. Studier fra spørreundersøkelser, spyttprøver og avløpsvann kan gi informasjon om mengde og bruksmønster. Intervjustudier og deltakende observasjon kan gi kunnskap om hvordan de som bruker de ulike rusmidlene tenker rundt bruken, og hvordan de gir mening til rusmiddelbruken.

Å forske på samfunnsvitenskapelige problemstillinger knyttet til bruk av illegale rusmidler er ofte knyttet til vanskelige etiske vurderinger. Forskningsetikk kan forstås som en operasjonalisering av moral på forskningens område (Skilbrei, 2019). Fordi det er handlinger som er ulovlige og ofte stigmatiserte er det blant annet viktig å anonymisere personer i forskningen. Gjennom historien har sårbare grupper vært utsatt for maktovergrep og uetisk forskning (NESH 2021). Informert samtykke er viktig å innhente før man for eksempel intervjuer personer i sårbare grupper – de skal forstå hva informasjonen de gir skal brukes til, og de skal kunne trekke tilbake informasjonen uten å måtte grunngi det. Ofte er det nødvendig å søke om etisk godkjenning for studier av personer i sårbare grupper. Det er også avgjørende å behandle personer som bidrar til forskningen med respekt, og dette kan i seg selv være med på å motvirke stigmatisering av sårbare grupper fordi de opplever å bli møtt på en anerkjennende måte.