Urfolk og nasjonale minoriteter

Hvem og hva regnes som urfolk, og som nasjonal minoritet? Hvor står forskningen i dag, og hvilke vinkler kan forskning på urfolk og nasjonale minoriteter ta? Hvilke etiske vurderinger må man ta når man skal forske på dette? 

30. oktober 2020
Lesetid: 4 minutter

Hva er et urfolk og hvilke grupper har status som nasjonale minoriteter i Norge i dag? I norsk skole står spørsmål om innvandrings- og minoritetsspørsmål sentralt, mens det er dokumentert langt mindre interesse for urfolk og nasjonale minoriteter. Forskning på nasjonale minoritetsgrupper strekker seg over hundre år tilbake i tid, og kan gi viktig innsikt i den innvandrings- og minoritetsdebatten som foregår i dag. 

Kjennskap til de ulike minoritetsgruppene er svært variert i Norge i dag. For mange av oss er særlig gruppene med nasjonal minoritetsstatus ukjent, men samtidig finnes det områder hvor minoritetsgrupper er en del av lokalkulturen. Dette kan gi seg utslag i at majoriteten bevisst, eller ubevisst, benytter for eksempel stedsnavn eller ord og begreper som er hentet fra minoritetsspråket.  

Urfolk 

En urbefolkning kjennetegnes ved at den har bodd i et område som er blitt erobret og kolonisert av et annet folk, og som i noen tilfeller har blitt splittet da dagens grenser ble bestemt. I Norge er det kun samene som har urfolksstatus. Til tross for at det norske majoritetssamfunnet over en lang periode forsøkte å fornorske den samiske befolkningen, har samene overlevd som folk og har i dag fortsatt en levende kultur.  

Sapmí, samenes land, strekker seg fra Hedmarken i sør til Finnmark i nord. Samene er ikke en gruppe, men består av nordsamer, sørsamer, skoltesamer, lulesamer, pitesamer og umesamer. Det er også stor variasjon i språk. I dag står sametinget som et symbol på respekt for og anerkjennelse av den samiske minoriteten i Norge.   

Image
samisk identitiet_ndla
Vi forbinder ofte samisk kultur og samer med reindrift og en naturnær livsstil på Finnmarksvidda, men i dag har flertallet av den samiske befolkningen i Norge andre yrker. Foto: Helge Amundsen,  Norsk Teknisk Museum (via DNLA)

Nasjonale minoriteter 

I Norge finnes det fem grupper som har status som nasjonale minoriteter: Jøder, rom, romanifolk/tatere, kvener og skogfinner. Gruppene fikk status som nasjonale minoriteter i 1998, da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter. Selv om norske myndigheter først og fremst peker på minoritetenes minst hundreårige tilknytning til Norge, er langvarig diskriminering og forfølgelse en sentral årsak til den nasjonale minoritetsstatusen. Norge har gjennom rammekonvensjonen forpliktet seg til å fremme full likestilling mellom minoritetene og majoritetssamfunnet og til å forby diskriminering på bakgrunn av minoritetstilhørighet. I tillegg forplikter norske myndigheter seg til å arbeide for at nasjonale minoriteter kan bevare sine tradisjoner, religion, kultur og språk. 

Forskningsstatus 

Selv om statusen som urfolk og nasjonale minoriteter i utgangspunktet skal sikre gruppene mot diskriminering og brudd på rettigheter, har FN ytret bekymring for hets og rasisme og mangel på reell innflytelse. Det er viktig at forskningen ser nærmere på hvorvidt og på hvilken måte norske myndigheter ivaretar sine forpliktelser. I tillegg er det viktig å kartlegge om det er tilrettelagt for at de enkelte minoritetsgruppene er bevisstgjort om og kan benytte seg av de rettighetene som finnes i minoritetsavtalene. 

En fellesnevner for de fleste av gruppene er at språkene deres er truet og at morsmålsopplæringen for disse barna i det norske skoleverket er mangelfull. Med unntak av nordsamisk, er de fleste samiske språk utrydningstruet, mens skogfinnenes språk er tilnærmet ikke-eksisterende. I tillegg er analfabetisme utbredt i enkelte av gruppene. Forskning på språk, og rekonstruksjon av språk er viktig for å ivareta en helt sentral identitetsmarkør.  

Et annet interessant forskningstema er forholdet mellom roms og romanifolk/tateres tradisjonelle levesett sett i forhold til majoritetssamfunnets forventninger. Både rom og romanifolk/tatere er et semi-nomadisk folk, noe som betyr at flere reiser i deler av året. De tradisjonelle reiseperiodene sammenfaller ikke med skoleåret, noe som gjør det utfordrende for barn av minoritetsgruppene å fullføre skolegangen. Forskning på hvorvidt det kan tilrettelegges for barna å fullføre skolegangen i reiseperiodene er derfor viktig. 

Forskningsetiske prinsipper 

Et særtrekk ved forskning i forbindelse med urfolk og nasjonale minoriteter er at flere av gruppene av rimelige årsaker anser forskning i seg selv som truende. Dette har sammenheng med at gruppene har vært gjenstand for etisk problematisk forskning som har fått omfattende negative konsekvenser for minoritetene, som for eksempel raseforskningen i Norge. Et viktig prinsipp er derfor at forskingen gjøres i dialog med gruppene. At minoritetene blir innlemmet i prosesser som omhandler dem, skaper tillit og bidrar til at både minoritet og majoritet er samstemt i at forskningen er av interesse for begge parter.  

Litteratur og kilder

Andreassen, B., &  Olsen, T. A. (Red). (2020) Urfolk og nasjonale minoriteter i skole og lærerutdanning. Fagbokforlaget.

Brandal, N., Døving, C. A., & Plesner, I. T. (2017). Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. Cappelen Damm Akademisk.