Professor O’Neill ble født Nord-Irland i 1941. Hun er datter av lingvisten Rosemary Garvey og den britiske offiseren, embedsmannen og diplomaten Sir Douglas Con Douglas Walter O'Neill. I barndommen bodde hun både i Storbritannia og i Tyskland. Som en som vokste opp under krigen og i den tidlige etterkrigstiden, opplevde hun at politiske konflikter påvirket henne, men begreper som global rettferdighet var lite brukt i hennes ungdom.

— Jeg var jo liten under krigen, og ble påvirket av at vi flyttet svært ofte. Etter krigen forlot min far det militære, og etter hvert ble han ansatt i okkupasjonsadministrasjonen i Tyskland – først som britisk liaisonoffiser hos amerikanerne. Da jeg var seks år gammel flyttet vil til Frankfurt, og jeg lærte tysk, noe som senere kom til nytte i arbeidet med Kant.

— Politisk konflikt så man overalt under krigen og i den tidlige etterkrigstiden. Jeg tror ikke noen på den tiden ville ha snakket om global rettferdighet. Det var to prosesser som foregikk parallelt: De forente nasjoner vedtok Menneskerettighetserklæringen, og Europarådet vedtok Den europeiske menneskerettskonvensjon. Det foregikk dermed mye som nå danner den institusjonelle bakgrunnen for diskusjoner om global rettferdighet, men jeg må si jeg var uvitende om det der og da. Når det gjelder begrepet moral: Dette var lenge siden, og de fleste mente enda at plikt utgjorde den grunnleggende rammen for spørsmålet: «Hva burde vi gjøre?»

Appetitt for filosofi

På 1960-tallet studerte O’Neill ved the University of Oxford før hun gikk over til Harvard University, hvor hun fullførte sin ph.d.-grad i 1969. På 1970-tallet underviste hun ved Barnard College, Columbia Universitys college for kvinner, før hun returnerte til Storbritannia og ble filosofiprofessor ved the University of Essex. O’Neill begynte imidlertid ikke å studere Kant med én gang, og som laveregradsstudent var det historie som først fanget hennes interesse.

— Jeg fant etterhvert ut at jeg ikke egnet meg som historiker. Jeg var mer interessert i argumenter og argumentenes beskaffenhet.  Jeg hadde en del venner som studerte filosofi, og det viste seg at filosofiske spørsmål interesserte meg i stor grad. Jeg tror ikke mine historielærere var så fornøyde da jeg fortalte dem at jeg ønsket å skifte studieretning, men jeg oppsøkte filosofilæreren ved Somerville College, Elizabeth Anscombe, og vi hadde en samtale om kausalitet. Jeg er blitt fortalt at hun skrev en kort beskjed til sine kolleger i ledelsen, hvor det stod: «Denne jenta tørster etter filosofi.» Jeg fikk tillatelse til å skifte studieretning, og begynte å studere filosofi med psykologi som støttefag.

— Som student ble jeg ikke umiddelbart opptatt av Kant. Det tror jeg få mennesker blir, siden Kant virker vanskelig. Likevel leste jeg som laveregradsstutent Kants Grunnlegging av moralens metafysikk svært nøye. Etterpå tenkte jeg: «Vel, ferdig med det!»

Likevel gikk det ikke lang tid før O'Neills interesse for Kant ble vekket medstudenter og medlemmer av Harvard Unviversitys lærerstab — personer som Stanley Cavell, Robert Nozic og John Rawls. Rawls ble O’Neills veileder.

— Grunnen til at jeg begynte å skrive om Kant i min doktorgradsavhandling var en uro knyttet til rational choice-modellens implikasjoner. Disse modellene representerte nye og moderne måter å tilnærme seg menneskelig rasjonalitet og fornuft på, men jeg følte en motvilje mot dem.

Hvem er tillit verdig?

Tillit og ansvarliggjøring er et av temaene O’Neill har blitt ansett som en ekspert på gjennom flere årtier. Når det gjelder spørsmålet om hvilken tillit personer, profesjoner og institusjoner nyter, mener hun mange skiller for lite mellom tillit og grunnlaget for tillit – trustworthiness, eller troverdighet og pålitelighet.

— Pålitelighet er viktigere enn tillit. Tillit er responsen. Noe som er vanskelig når tillitt skal gis eller nektes, er at vi ønsker å tilpasse tilliten til påliteligheten. Vi ønsker å stole på dem som er pålitelige og mistro dem som ikke er pålitelige. Intelligent tillit handler om dømmekraft.

— Dessverre er det slik at av den aktuelle faglitteraturen om tillit ignorerer trustworthiness. Forskningen prøver gjerne å måle tillit ved å undersøke i hvilken grad folk stoler på ulike personer og institusjoner. Jeg mener ikke at slike undersøkelser er totalt verdiløse, men de har ingen verdi når man skal finne ut om det er klokt å utvise eller tilbakeholde tillit i kompliserte saksforhold. Jeg ville anbefale slike målinger kun dersom konteksten gjør det åpenbart at tillitsmålinger har en klar hensikt.

Informasjonskamp med skjulte aktører

O’Neill mener det er klare risikoer knyttet til at man stoler på upålitelige aktører, mens de pålitelige mistros – noe man ofte ser i offentligheten: Store demokratier i dag avhenger i liten grad av lokale politiske møter, men snarere av nasjonale kampanjer. De som står bak, er ikke bare partiene i seg selv, men også ofte aktører med egne, skjulte interesser.

— Man kan også merke seg at Facebook, som president Trump i stor grad har basert seg på, lykkes i å spre informasjon uten at noen anvender de regler og standarder som man tradisjonelt har knyttet til seriøse aviser. Alt det som har vært mye diskutert, som etterprøving av påstander eller inndeling av redaksjonelt innhold og meningsytringer, forsvinner på internettet. Dessuten: siden folk kan bruke Twitter til å indikere hva de liker, kan visse påstander få vid sirkulasjon, selv med tynt grunnlag.

Menneskerettigheter og statlige plikter

O’Neill anses også som en spesialist når det gjelder menneskerettigheter, og hun har skrevet mye om internasjonal rettferdighet og strukturelle årsaker til undertrykkelse. Hun har argumentert for at en utvikling mot global rettferdighet fordrer et skifte av fokus, fra rettigheter til plikter og kapasitet, og både statlige og ikke-statlige aktører må involveres.

— Vi må stille spørsmålet om hvorfor to tusen år med europeiske skriftlige arbeider om etikk har tendert til å fremheve plikt først. De samme verkene vil anerkjenne at en del plikter har tilsvarende rettigheter, men ved å starte med rettighetene, ser man bort i fra alle de pliktene som ikke også har samsvarende rettigheter. På denne måten kutter man rekkevidden.

— Når det gjelder menneskerettigheter, vil det også ofte gi et uheldig resultat hvis man forutsetter at alt skal gjøres av stater. Stater kan gjøre ting som ingen andre institusjoner kan. Særlig er det en del stater som svært effektivt håndhever de lovene de har vedtatt, og som er meget flinke til å foreskrive lover. Samtidig er det mange stater som mislykkes i dette. Dermed har vi en rekke rouge states som ikke ønsker å håndheve menneskerettigheter, og en rekke svake stater som ikke makter det. Derfor mener jeg vi bør tenke nøye over «hvem som burde gjøre hva for hvem»  — det vil si, fokusere på plikt. Å bare si: «Staten bør gjøre det!» er ikke nok.

Union uten enhet

Som uavhengig medlem av det britiske Overhuset O’Neill involvert i debattene om Brexit-lovgivningen som nå pågår. O’Neill er selv tilhenger av at Storbritannia skal forbli en del av EU, men hun mener samtidig at EU har satt seg i en vært vanskelig situasjon, og hun er usikker på om Unionen er bærekraftig på lengre sikt.

— Sist jeg var i Berlin, kort tid før folkeavstemningen, snakket jeg med en rekke sentralt plasserte personer, og de sa: «Vi håper dere ikke stemmer for å forlate EU. Vi trenger dere for å reformere EU.» Dessverre sa en del av dem også: «-- fordi Frankrike som EU-medlem ikke fungerer.»  Dette er et svært viktig tema. Er EU i stand til å reformere seg selv? Eller er Unionen blitt som Folkeforbundet var? Det er illevarslende: Er EU som Folkeforbundet, er det mange vanskeligheter i vente.

Hør hele intervjuet

Intervjuet er gjennomført av James Rivington, British Academy, for Holbergprisen.

Andre intervjuer med holbergprisvinnere

Intervjuer med tidligere Holbergpris- og Nils Klim-prisvinnere ligger på https://soundcloud.com/holbergprize.